Jeg er glad VI aldri ga opp. For overgangen fra svømming til «den vanlige hverdag» var noe av det tøffeste vi hadde opplevd som samboere.
Vi hadde så mange som fulgte oss, som fulgte Lavrans sin vei mot EM, VM og OL. Det å være sammen med en toppidrettsutøver er for mange en vanskelig tanke. Jeg har aldri hatt noe problem med det, nettopp fordi jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg så (og ser fremdeles) også muligheten til å være med på reisen mot målet selv om man har forpliktelser som jobb og kids. Men det jeg ikke var forberedt på var hvordan det ville bli når svømmingen ikke lengre var hverdagen.
I dag er dagene noe helt annet enn hva de var for fire år siden, men det første året er et av de tøffeste jeg har opplevd sammen med Lavrans – som hans kjæreste og samboer.
Det er en uting at det blir en snakkins om at «en er lat eller ikke gidder mer», når en idrettsprofil legger opp – og spesielt hvis resultatene ikke har vært på topp den siste tiden. Det fikk vi merke når det kom ut at Lavrans skulle trappe ned på svømmingen. Det såret Lavrans, men kanskje mest meg at uvitne folk slang dritt om at Lavrans var lat og ga opp. Til dere vil jeg si, noen ganger ser man seg nødt til å avslutte fordi andre ting blir viktigere.
Dagene ble noe helt annet etter at svømmingen ble fortid. Lavrans var hjemme, og mye mer enn hva jeg var vant til. Både Lavrans og jeg kan ikke være for mye sammen, da blir vi gærne. Vi trenger litt space av&til for å kunne fungere bedre sammen. Det var kanskje derfor jeg sjeldent hadde noe problem med å være alene når han var på reise. Det ble derfor en stor overgang å ha han rundt meg hver dag, hele tiden… uten at han gjorde noe. Får hva skulle han gjøre? Hele livet hadde han stått opp kl 0450 hver dag for å svømme. Dagene gikk til fire-fem forskjellige treninger, treningsleir, mesterskap, og mål om å bli verdens beste. Nå var det ikke lengre noen som ventet på han ved bassengkanten. Han var «alene» , og uten noen rundt seg til å fortelle han hvor langt han skulle svømme, hvordan styrkeøkten skulle være, eller heia han frem til målet. Den vanlige og «kjedelige» hverdagen kom for fort. For hva skjer når en idrettutøver mister idretten sin? Hvor begynner man da?
Nå tenker kanskje dere at jeg burde vært sjeleglad for å endelig ha han hjemme hver dag, og ja i begynnelsen var det kos, men så snudde det helt. Det skjedde noe med Lavrans, og det skjedde mye med oss som kjærester. Det var tøft å se Lavrans synke ned i det mørke hullet.
Det året Lavrans ikke lengre var en svømmer ble det vanskeligste året for oss som kjærester. Sakte men sikkert så jeg gleden, smilet og gnisten hans forvinne. Han kunne sitte inne hele dagen, uten å gjøre noe. Han orket lite, hadde ikke interesse eller glede for oss som kjærester, nye planer, eller hva han skulle gjøre fremover. I starten prøver du som kjæreste å komme med forslag, bidra, hjelpe, og ikke minst prøve å snakke om tanker og føleleser. For jeg visste at han var der inne et sted – med en hel haug av tanker og følelser.
Lavrans har aldri stengt meg ute så mye som han gjorde det året. Det er ikke noe, sa han alltid. Mnd etter mnd prøvde jeg alt. Snakket, åpnet meg, gråt av fortvielse og etter flere måneder med sympati gikk det over til sinne. Det er vanskelig å ikke bli sinna til slutt. Du føler på en måte at du har gitt alt du kan gi, men at ingenting blir tatt imot. Det var da det begynte å revne. Er det slik vi vil ha det? Skal vi aldri kunne snakke sammen igjen? Skal du sitte hjemme hver dag uten å ha noen form for amisjoner? – For det gidder ikke jeg å være med på!
Jeg kunne aldri forestilt meg at den vanskeligste tiden med den jeg elsker ble den tiden når idretten ikke lengre var en del av hverdagen. Det ble så ille at vi til slutt gikk fra hverandre.
Tiden gikk, og selv om vi hadde bestemt oss for å kutte oss to ut, skjønte begge to at vi måtte gå i oss selv. Det er ingen hemmelighet at Lavrans måtte ta seg sammen, begynne å åpne seg for at ting skulle fungere mellom oss to. Det er vanskelig å være der for noen når man ikke vet eller skjønner noe av det som foregår oppi hodet til den andre. Jeg skjønte også at vi trengte hverandre – det var og er bare oss to, og vi måtte komme oss igjennom denne ufattelige triste perioden uansett…for vi ville jo bare være sammen egentlig.
Sommeren var snart over, og det hadde gått 1 1/2 år siden svømmingen ikke lengre var en del av livet. Det siste halvåret hadde ting begynt å gå oppover igjen, virkelig! Vi vokste oss sterkere, kommuniserte, la planer, og han fikk en mulighet som gjorde at han kunne leve det «kjedelige» a4 livet. For det eneste Lavrans ønsket når han sto på bar bakke etter svømmingen, var å kunne ha det alle andre syntes var «kjedelig». En vanlig jobb.
Både Lavrans og jeg skjønner og ser hvordan den andre tenkte og følte det året det var helt jævlig. Jeg som sto på, kom med forslag, ideer, ville snakke og ikke skjønte at Lavrans nettopp hadde mistet hele det livet han var vant med – Og han som satt der å følte den største tomheten noensinne, og så mye tanker at han ikke visste hvordan han skulle håndtere det.
Jeg er glad for at vi kom oss igjennom det selv om det var ganske tøfft når det sto på. Jeg er glad for at vi lærte oss å kjenne hverandre enda bedre, og jeg er glad for at vi ikke ga opp!
Livet er så mye mer enn EM medaljer og rekorder – det er livet med deg jeg vil ha, og ikke rekordene i svømmehallen.
Anja
