The deep love

 -The family. We were a strange little band of characters trudging through life sharing diseases and toothpaste, coveting one another’s desserts, hiding shampoo, borrowing money, locking each other out of our rooms, inflicting pain and kissing to heal it in the same instant, loving, laughing, defending, and trying to figure out the common thread that bound us all together.

DSC00571

 -You don’t choose your family. They are God’s gift to you, as you are to them.

DSC00619

-The strength of a family, like the strength of an army, is in its loyalty to each other.

DSC00645

-I love you without knowing how, or when, or from where. I love you simply, without problems or pride: I love you in this way because I do not know any other way of loving but this, in which there is no I or you, so intimate that your hand upon my chest is my hand, so intimate that when I fall asleep your eyes close.

DSC00685

 -We’re all a little weird. And life is a little weird. And when we find someone whose weirdness is compatible with ours, we join up with them and fall into mutually satisfying weirdness—and call it love—true love.

DSC00561

 

Kjærlighets- og krigsgudinnen Del 4

Har dere et navn til den lille jenta deres spør den ene legen som står rundt kuvøsen. Jeg hører at han spør, men jeg klarer ikke helt å svare. Kroppen min blir stående tung og hengslete, og på en måte føler jeg at jeg egentlig burde ha krøpet inn i kuvøsen. Det lille menneske som kun for en halvtime siden lå inni magen min ligger rett foran meg. Ikke fikk jeg se hun da hun kom ut og ikke fikk jeg holdt hun. Det var noen andre som fikk holde hun for første gang. Det er på en måte brukt opp det nå. Den første. Jeg ble nr syv til å ta på min første fødte. Den tanken og den følelsen av å vite at det er seks andre som har holdt den lille jenta di før deg gjorde at tårene fylte opp øynene mine. Jeg klarte ikke helt blunke, så til slutt ble synet mitt bare skurrete av alle tårene.

Det var så mange i rommet der og jeg husker godt at alle skulle fortelle Lavrans og meg hva som skjedde videre nå. Det var en som ganske ivrig skulle ta opp dette med hvilke muligheter og krav vi hadde fra NAV siden Frøya var født for tidlig. Hodet mitt var ikke klar for en prat ang NAV?! Lavrans sa ikke så mye. Jeg husker egentlig ikke så mye etter at jeg kom inn på soverommet der vi skulle bo sammen med Frøya. Vi var veldig heldige fikk vi beskjed om. Vi fikk eget rom med to senger, bad, dusj, og kuvøsen til Frøya ved siden av den ene sengen. Til tider følte jeg at legene og sykepleierne gikk på autopilot. Det var en standard prossedyre som skulle skje. Da kan du bare begynne å pumpe. Skal du amme? Fyll ut disse papirene. Har du noen tanker om du skal bruke flaske? Det kokte rundt meg. Jeg hadde ikke helt skjønt at barnet mitt var født og jeg var vettskremt av den lille kroppen som lå foran meg. Følte meg så «naken».

Ja selvfølgelig skal jeg amme svarte jeg med en svak stemme. Navn ja.. ja vi har navn men vi har ikke helt blitt enige om hvilket. Dette kom veldig brått på forklarer jeg. Gyda, Embla…Frøya sier jeg for meg selv mens jeg ser på den lille kroppen. Lavrans står med de andre legene å snakker. Jeg kunne se at han fulgte godt med på hva de sa. Han gjentok, spurte og ville vite alt som var å vite. Hodet mitt klarte ikke følge med. Det var helt stille i hodet mitt og den eneste tanken som fløy rundt var, «vil hun overleve?»

Plutselig tar en av sykepleierne tak i meg. Hun begynner å vise meg pumpemaskinen og hvordanjeg skal gjøre det. Det går i ett og til slutt følte jeg meg som en halv død person som bare sto å stirret på hver og enkelt. Til slutt gikk jeg bare stille inn på do, satte meg ned og hylgråt i stillhet. Den type gråting som ikke høres fordi en vil være sterk og vise en viss styrke. Ingen måtte høre meg. Jeg satt der helt stille, holdt hendene mine foran ansiktet og gråt i stillhet mens vasken sto på for fullt. Hvis det skulle komme en lyd så bråkte vasken såpass mye at jeg ikke ble «avslørt». Etter en liten periode skjønte jeg at jeg måtte komme meg ut av doen før noen begynte å banke på døren. Hvorfor jeg ikke turte å gråte foran Lavrans skjønte jeg ikke selv. Han var jo den jeg elsket, den som alltid hadde vært der for meg og som alltid støttet meg. Hvorfor følte jeg en trang for å vise en styrke jeg egentlig ikke hadde. Jeg hadde jo grått mange ganger før foran Lavrans.

Jeg måtte være sterk nå, for Frøya. Hun trengte meg. Hun trengte mamman sin. Mat.. hun trenger mat..JA! Jeg satte meg ned på sengen ved siden av kuvøsen til Frøya og begynte å pumpe. Hun ene legen lyste opp etter et par minutter. Du har jo utrolig mye melk, dette er kjempe bra utbryter hun. Jeg ante ingenting om hva som var bra, dårlig, normalt eller forventet når det kom til morsmelk. Så lenge jeg klarte å gi noe så var jeg fornøyd. Legene rundt meg forklarte at de tok melken jeg kunne gi i en slange som var ført ned i magen på Frøya.

Etter en god stund spørr hun ene, vil du ha datteren din på brystet? Jeg ble helt sjokkert! Skulle jeg, eller kunne jeg holde hun? Stryke på ryggen hennes og gi hun et kyss?! Tankene bygde seg opp igjen og jeg snudde meg til Lavrans. Vil du ha hun på brystet først? Tør jeg dette da? Lavrans ser på meg uten å si noe og jeg kan se at han vil at jeg skal ha hun på brystet først. Jeg legger meg ned på sengen, tar av meg genseren og ligger helt stille. Jeg bryr meg ikke om at alle i rommet kan se puppene mine. De styrer på rundt kuvøsen. En holder ledningene, en annen begynner å løfte Frøya opp. Hun er helt rød, og hele kroppen hennes fyller nesten hele hånden til legen.

Mens jeg ligger der og ser de komme nærmere meg skjønner jeg at jeg var kanskje ikke den første til å holde hun, men jeg vil bli den første hun hører hjerteslagene til. De legger henne på brystet mitt og jeg kjenner en utrolig varme. Den lille kroppen som er litt meg og litt Lavrans ligger og hører hjertet mitt. Tenk at jeg har deg Frøya Solli.

Anja

 

Best team

Endelig kom jeg hjem til mitt lille team. Frøya og Lavrans. Det har vært en helt fantastisk helg på Geilo med masse opplevelser og inspirasjon. Det tok meg nøyaktig tre timer før jeg begynte å kjenne på savnet av Frøya. Det begynte å klø i fingrene etter å holde, kysse, og bare ta på hun en ny bleie. «Hva gjør Frøya? Send bilde» skrev jeg til Lavrans «hele» tiden.

Det var så deilig å se den lille tuppen igjen. Smilehullene og den glade latteren. I morgen kommer del fire av fødselen min og jeg gleder meg til å dele siste del av den emosjonelle og sterke opplevelsen.

«Your family is the best team you could ever have»

10933924_431496317014757_8619568548507284940_n

 

Kjærlighets- og krigsgudinnen Del 3

Lavrans sitter på flyet sier Line til meg. Takk gud tenkte jeg der jeg lå. Jeg var helt i min egen verden. Visste ikke hvordan jeg skulle ligge, ha bena mine, puste eller i det hele tatt snakke. Alt rundt meg begynte å bli som en slowmotion film. Den ene etter den andre kom inn for å sjekke magen, åpning, rier og prøvde å få kontakt med meg. Anja.. ANJA? Hvis du kjenner at du må presse så IKKE press, sier hun ene. Ikke press tenker jeg. Hvorfor i alle dager skal jeg ikke presse. Prøver de fremdeles å stoppe fødselen eller er det noe galt? Er det noe galt, mumler jeg. Er det noe galt med hun siden jeg ikke skal presse spørr jeg. Trøttheten kom inn over meg igjen. Denne tilstanden var noe jeg aldri hadde opplevd tidligere. Jeg kunne sagt at det var som om jeg hadde løpt mange mil, men det ville ikke vært i nærheten. Mil etter mil i en beruset tilstand? Nei, dette var som om noen hadde sugd ut all energien i kroppen min.

NÅ må jeg egentlig på do jeg. Så jeg kan hverken presse eller holde igjen forklarte jeg til de som stod rundt meg. Vent, kan noen holde den ene foten opp, det går ikke ann å finne en stillingen her! Jeg strevde helt sykt etter «den perfekte» stillingen slik at jeg skulle kunne roe meg ned. Brått våknet hodet og hele kroppen opp fra dvale. Nå må jeg faktisk bare presse sa jeg slapt. Nei, hold igjen Anja!

Plutselig begynte de andre legene som sto borte ved kuvøsen å komme bort til meg. De sto «klare» bak de andre. Jeg begynte å skjønne at jeg snart kom til å se det lille mennesket i magen min. Til slutt klarte jeg ikke å holde igjen. Jeg måtte bare presse! Et kjempe langt press hvor jeg presset leeeeenge. Nå er jeg veldig veldig trøtt sa jeg og begynte nesten å finne meg en sovestilling igjen. Du kan ikke sove nå Anja, NÅ er alt i gang og du må fortsette ellers kan det gå galt. GALT!!! tenkte jeg og ble livredd. Det ordet gjorde meg enda mer redd og skjønte da at nå er det ingen vei tilbake i magen for min lille. Hun ville ut og måtte komme ut.

Jeg hadde lyst til å gråte, men fikk det ikke til. Stresset av angst og frykt for at noe skulle gå galt kom inn over meg. Så kom pressfølelsen igjen.Jeg trakk inn pusten og presset med all min makt. Nå er hodet ute Anja, nå må du gi oss et kjempe press.

Hodet er ute… jeg kunne ikke kjenne noe. Det eneste jeg kjente var en utmattet følelse i hele kroppen. Snart kunne jeg få oppleve det alle andre før meg fikk oppleve. Se min lille, få hun på brystet og gi hun et kyss. Pressfølelsen kom igjen og jeg ga ALT!

Gratulerer du har fått en liten jente.

Jeg mistet alle krefter mens kroppen min bare falt bakover. Jeg så opp for å se henne og ta henne i mot. Men jeg fikk ikke se hun. Legene tok henne med en gang bak det blå forhenget der kuvøsen stod. Stemmen min ble skjelven mens jeg sa, skal jeg ikke få henne? Nei hun blir tatt vare på av intensivlegene bak her hvor de tar henne med opp til barneintensiv avdl. Du vil få komme opp dit senere. Alt gikk så fort og jeg så bare de blå draktene forte seg ut døren med en stor blå kuvøse.

En tomhet kom på en måte over meg. Hva gjør jeg liggenede her? Jeg må opp til henne, se henne, vite at alt er bra. Ting gikk så fort. Plutselig sto det flagg og te på bordet ved siden av meg. Jeg ble bedt om å ta meg endusj, en liten hvil, og ringe noen om jeg ønsket det. Jeg gikk bestemt inn i dusjen, fortet meg og kom ut og sa at jeg var klar for å gå opp. Gå opp, nei du skal sitte i rullestolen, så skal jeg ta deg med opp sier sykepleieren. Jeg skal GÅ opp sa jeg bestemt, men hun klarte likevel til å få meg i rullestolen.

Jeg var så spent der jeg satt. Nå ser jeg hun snart..

Helt innerst i gangen til høyre lå hun. Da jeg kom inn i rommet stod det fire stk der inne og holdt på rundt henne. Du har en flott liten jente med lange armer og ben sa han ene til meg når jeg kom inn. Jeg reiste meg fra stolen, gikk bort til kuvøsen og så inn. Der lå hun. Lille lille Frøya. Masse hår, med slanger og ledninger over alt på kroppen. En liten lue hadde hun fått på seg også. Kan jeg ta på henne spurte jeg forsiktig. Jeg vasket meg grundig på hendene.. Lille jenta mi.. lå der, helt alene, med alle de ledningene. Jeg ble så lei meg, tårene bare trillet og jeg ville bare åpne hele kuvøsen, ta hun opp og holde henne.

Der sto jeg i to timer.. holdt den lille hånden hennes helt til Lavrans kom inn døren. Nå begynte en hel ny hverdag.

Anja

 

Kjærlighets- og krigsgudinnen Del 2

Det virket som Frøya hørte at jeg visket til hun inne i ambulansen. Kvalmen og aktiviteten i magen hadde roet seg veldig over en liten periode, og jeg tenkte at Frøya kanskje hadde ombestemt seg. Da vi kom til sykehuset og de trillet meg ut av ambulansen snudde jeg meg bare i fosterstilling å ville sove. Kroppen var så sliten, så trøtt. Jeg fant ikke den sovestillingen jeg ønsket. Han ene fra ambulasen sa at han trodde nok sprøytene og intravenøset hadde klart å stoppe fødselen mens vi kom inn i heisen. Jeg klarte ikke helt å svare på det fordi jeg var så sliten. Sliten… sa jeg. Ja det er kroppen din og alt som skjer med den nå som gjør deg så utmattet sa han.

Plutselig var jeg trillet inn på et kjempe stort rom. Jeg hadde sovnet i heisen og våknet opp med ca 12 stk rundt meg. Du skal ligge litt her nå Anja, så skal vi sjekke om vi klarte å stoppe riene og fødselen, sa en ny lege til meg. Husker ikke hva noen het men husker at mange av de som sto rundt meg hadde «intensiv avdl» på navnskiltet sitt. Plutselig våknet jeg brått og ble helt klar i hodet og kropp. Kan dere sjekke om hun har det bra? Sa jeg høyt. Åh du vet det blir en jente, så koselig da. Ja eller, man vet jo aldri da. Vi fikk vite at det var en gutt først men så etter noen mnd fikk vi beskjed om at det var en jente, sa jeg.

Men.. hvor var Line? Søsteren min hadde kjørt etter ambulansen men pga rushtrafikken hadde det tatt lengre tid for hun. Søsteren din er her sa en sykepleierne. JA send hun inn!! Takk gud for at jeg har hun her!

Jeg har ikke strøm på mobilen sa jeg til Line. Du må ringe Lavrans, mamma og pappa. Hun fikk tak i moren til Lavrans som videre ringte treneren til Lavrans som sto på kanten og skrek ut til «Lavrans, du MÅ til Oslo nå». Mamma og pappa satt på flyet til Mauritsius. De kom vi ikke til å få tak før om ca ti timer. Line sendte meld!

Det var mange som styrte på rundt meg inne på rommet. De hilste, presenterte seg selv og forklarte at det så ut til at Frøya hadde ombestemt seg, men de ville avvente litt. Siden alt hadde skjedd så fort og ingen hadde noen gang trodd at det kanskje skulle bli en fødsel var alle papirer hjemme i Bergen. Legene styrte på med å få tak i legen min i Bergen, papirer fra Haukeland osv. Du er i uke 30 + 2? , Hva heter legen din i Bergen?  Har du noen hjertesykdommer?

Plutselig kom den ekstreme slappheten tilbake og av en eller annen grunn måtte jeg bare løfte bena mine i været. NÅ ble jeg kvalm igjen sa jeg høyt ut i rommet. Alle snudde seg og kom mot meg. Sjekket ledningene på magen min, kjente på meg, så på skjermen og sa, «riene har begynt igjen og du har åpning». Panikken sa HEI og jeg ble skikkelig redd der jeg lå. Jeg klarte ikke helt å puste skikkelig, tårene kom og jeg sa til de som sto der, «men hun er jo alt for umoden…». Dette går så bra Anja, vi har fire leger fra barneintensiven bak her som vil ta hun imot sammen med oss jordmødrene og sykepleierne. Så jeg skal føde nå? spurte jeg. Ja det er nok det som vil skje nå. Du må være sterk nå Anja. Jeg var  redd og engstelig for den lille jenta mi.  Dette var alt for tidlig for deg lille venn…

Anja

 

Kjærlighets- og krigsgudinnen Del 1

Frøya Johansen Solli

Frøya (fra norrønt) er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Hun hadde også makt over vekst i naturen og var den vakreste av de norrøne gudene.

Jeg våknet opp hjemme hos mamma og pappa i Blommenholm. For noen dager siden hadde jeg dratt hjem fra Bergen pga en fotoshoot med Babydrøm i Larvik. Isteden for å fly hjem til Bergen igjen ble jeg igjen i Oslo før jeg skulle dra videre til Mallorca med Lavrans og svømmelandslaget. Da jeg sto opp holdt mamma og pappa på å bestille taxi til Gardermoen. De skulle til Mauritius i en uke og søsteren min og jeg ble alene hjemme noen dager før jeg også dro avgårde. Lavrans var enda i Bergen pga trening så han så jeg ikke før vi traff hverandre på Gardermoen. Da mamma og pappa gikk ut av hoveddøren og satte seg i taxien, sa jeg til mamma «føler jeg har spist noe dårlig.. du tror ikke det er noe med barnet?». Nei, det går så fint, kan være litt kvalm av&til i et svangerskap uten at det betyr noe, sa mamma før hun satte seg inn i bilen. Utover dagen gikk kvalmen bort og jeg ringte opp til Bærum sykehus for å høre om jeg kunne kommme innom på en ultralyd. Bare for å sjekke at alt var ok før jeg dro til Mallorca. Selvom jeg hadde søkt om å få føde på Bærum isteden for Bergen, og det nesten var tre mnd til termin skjønte de ikke helt hvorfor jeg skulle komme på en ultralyd. Jeg forklarte de at jeg syntes det var viktig å sjekke at alt så fint ut før jeg dro. Hadde jeg ikke fått time, hadde jeg dratt av den grunn at jeg ikke ønsket å reise uviten og usikker. Første pri var og er alltid Frøya! Til slutt fikk jeg presset meg inn klokken 16 for en liten sjekk, slik at jeg kunne ha god samvt og vite at alt sto bra til med henne før jeg dro om fire dager.

For å få tiden til å gå dro min søster og jeg bort til Sandvika. Kvalmen kom plutselig tilbake og jeg sa til søsteren min, » Haha jeg måtte sette meg ned jeg. Hvor sjukt hadde det ikke vært om jeg hadde født nå». Hun bare lo å sa at det kommer nok ikke til å skje siden det er ca tre mnd igjen av svangerskapet. Mens jeg sto å taste pinkoden min i kassen tok jeg frem mobilen å tenkte at jeg kanskje skulle ta tiden mellom hver gang den kvalmen kom. Vi gikk videre og tiden mellom hver gang kvalmen kom gjorde meg ikke klokere. I følge det jeg hade lest om fødsel, rier etc så stemte tydeligvis ikke disse tidene mine, så jeg tenkte ikke noe mer over det. Da vi satt oss i bilen og det var 30 min til jeg hadde time på Bærum sa jeg bare til søsteren min at vi kunne bare dra opp litt før. Da vi kom opp var ikke folk så veldig behjelpelige. De skjønte ikke hvorfor vi hadde sånn hast og hvorfor vi var der før tiden. Til slutt ble vi sendt opp til den avdl jeg hadde time. Mens jeg var der oppe gikk jeg på do å så at det hadde begynt å komme litt blod. Nok venting tenkte jeg å bare lente meg inn i skranken mens jeg sa » Ja halooo nå blør jeg her og denne kvalmen min kommer hele tiden, så kan vi få litt fortgang her». Jeg begynte å bli redd for at jeg skulle miste Frøya. Det første jeg tenkte når jeg så blod i trusa var at NÅ mister jeg barnet mitt! Et bilde av en settning som sa «får du blødninger under svangerskapet- kontakt lege». Hva er det som skjer, du kan ikke komme nå Frøya!

Damen i skranken viste meg til et rom der hun koblet meg til en maskin som sjekket aktivitet og tid mellom hver gang jeg følte kvalmen kom. Jeg hadde ikke vondt og følte ikke noe smerte, men det var en sånn tynn kvalm følelse som kom sakte i korte perioder. Etterhvert kom det bare mer og mer blod og jeg ba søsteren min hente en lege. Jeg husker at jeg ble kjempe nervøs og redd for at noe skulle være galt. Det var alt for tidlig å få lille Frøya nå. Hun var ikke klar for å komme nå, hun var ikke fullt utviklet og jeg kjente hjertet bare gikk fotere og fortere. Etter noen minutter kom den ene etter den andre og plutselig sier den ene legen, «Jaja fødselen er i gang den». Igang? men.. hun er jo altfor liten, hun har mange uker igjen inni magen tenkte jeg. Mens legene styrte på rundt meg og ringte ambulanse sa hun ene til meg, «det var bra dette ikke skjedde på flyet ned til Mallorca».  Ja!! tenkte og skrek jeg for meg selv, for jeg hadde jo søkt om fødsel her. Mamma fødte meg på samme sykehus og jeg hadde planlagt fødselen i Bærum pga av at terminen var rett rundt EM for Lavrans. Skjedde noe så var jeg i hvert fall hjemme rundt familien min. Nei du kan ikke føde her sa den ene legen, vi har ikke mulighet til å ta imot så tidligfødte barn, og vi må først prøve å stoppe riene dine. Jeg lå der mens søsteren min gikk ut av rommet. Hun klarte ikke se på alle sprøytene de satte i lårene mine, armen min og intravanøs ledninger i hendene mine. Hvor skal jeg føde da??? Nei vi må bare sende deg i ambulanse til Drammen eller Oslo. Oslo eller Drammen….?? Skal jeg ikke føde her nå? Dere sa jo at fødselen var i gang? Rekker vi Drammen da? Men…skal jeg føde etterpå da? ! Det var så mange spørsmål som gikk rundt i hodet mitt og jeg håpet bare på at de klarte å stoppe riene mine slik at Frøya kunne få utvikle seg ferdig inni magen min. Drammen er en av de beste stedene for tidligefødte spedbarn her i Norge, sa hun ene sykepleieren til meg. Jeg kjente at jeg ble litt roligere når hun sa det. Ja da drar vi til Drammen NÅ!!! Hva om det skjer noe i ambulansen? Kan dere ikke stoppe riene?

Jeg var så redd, bekymret, skremt og visste ikke hva jeg skulle tenke eller gjøre. Lille jenta mi..

Før jeg visste ordet av det lå jeg i ambulansen med en svært hyggelig mannlig sykepleier sittende ved siden av meg. Han var nå søt, spurte hvor jeg kom fra, hva jeg jobbet med og hva jeg likte å spise. Husker ikke hva jeg svarte han..Jeg husker så mye fra min tid i ambulansen i rushtrafikken kl 17 den dagen. Jeg lå helt stille med hendene mine på magen. Av en eller annen grunn begynte jeg å viske til Frøya. «Vil du så gjerne komme nå du? Det er veldig tidlig.. bli litt lengre, voks deg større og bli sterk. Men hvis du vil komme nå, så kommer du til verden på en av Norges beste steder for sånne bittesmå som deg. Jeg var livredd å lei meg for at vi ikke skulle rekke Drammen, livredd for at det skulle gå galt med Frøya og vett skremt av hele situasjonen. Men jeg måtte være sterk, for meg og for hun lille. Etter noen få minutter begynte jeg å bli veldig sliten. Jeg merket at øynene mine lukket seg og at magen og kvalmen roet seg veldig, nesten som at hun skjønte at det var for tidlig å komme.

Anja

 

Dette vil jeg gjøre i år

I slutten av desember hvert eneste år tenker jeg mye på hva jeg skal gjøre anderledes i det nye året. Har jeg noen nye mål, er det noe jeg vil bedre på og var det noe jeg kanskje ikke gjorde 100% året før? Svaret er alltid ja. Det er alltid noe jeg ikke gjorde fullhjertet..

2014 er brukt opp, den har steget inn i fortiden og det eneste som er igjen av året 2014 er minner. Det er dager som i dag der jeg sitter å tenker at jeg skulle ha sparket meg selv i baken når det gjaldt trening, bruke mindre tid foran skjermer, reise enda mer og være enda mer tilgjengelig for de rundt meg. Lucky me så har jeg fått et helt nytt år der jeg kan sette i gang med mine gamle og nye mål.

1. Bli flinkere til å trene ute.

Det er egentlig ganske trist å tenke på at jeg bruker mye av tiden min inne på et treningsenter når jeg skal trene (løpe). Jeg bor i et av verdens vakreste land. Fjell, sjø, fire årstider og FRISK luft burde være inspirende nok å få meg ut i naturen. På med joggeskoene (når isen blir borte) å løp ned til sjøen Anja! Yes I will!

traning

2. Dra på flere teltturer.

Lavrans og jeg har alltid vært flinke til å finne frem fjellskoene, teltet, soveposene og primusen. Spontant pakker vi bare sekkene, kjører til et ukjent sted og bestemmer oss bare for at her går vi innover og camper. Om sommeren har vi campet ved sjøen der Lavrans har fridykket etter krabber som vi på kvelden har kokt på bålet. En sommer droppet vi teltet å bygget vår egen gapahuk på en av turene vi hadde. DET savner jeg! Flere teltturer i 2015.

camp2

3. Reise til Lofoten og Svalbard

Det å reise til Lofoten eller Svalbard har alltid vært en drøm. Flybilletter og alt var klart i fjor vinter, men så kom den umennskelige kvalmen pga lille Frøya. Jeg var så dårlig at turen måtte avlyses. Det var ekstremt trist å ikke kunne få dra. Jeg hadde laget så mange planer for turen, blandt annet hundesledetur (som er en av mine drømmer å få oppleve). Så i år blir det sparing og et lite håp om at en tur kan bli mulig.

lofoten

4. Dykke med Lavrans

Både Lavrans og jeg har dykkesertfikat men vi har faktisk aldri dykket sammen. I år har jeg veldig lyst til å få til nettopp dette. Vinter eller sommer, det spiller ingen rolle men vi har begge mest til lyst til å dykke om vinteren. Da er det ikke så mye alger i vannet og sikten er MYE bedre enn om vi evt skulle dykket om våren/sommeren. En annen ting jeg har lyst til å gjøre under vann er å prøve harpun. Lavrans har mye kunnskap med dette pga fridykkingen, så da satser jeg på at jeg får prøvd meg litt jeg også i år.

dykking

5. Legge sjela mi i matlaging

Jeg kan være ganske slapp på kjøkkenet og det blir fort bare noe enkelt. Hvis det er noe jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne blitt glad i, så er det å kose meg på kjøkkenet. Utforske, prøve nye ting, og bli glad i matlaging. Noen perioder har jeg virkelig stått på, men så faller jeg av igjen og det blir nesten slitsomt å tenke hva vi skal ha til middag. Sjerpings. Det er jo så mye fantastisk mat der ute som jeg må bli kjent med, smake og servere til familie og venner.

dinner

Da setter vi gang 2015!