Den lille mørke frykten i alle forhold.

T oversize/ Her, og flere farger/ Her. Chill shorts. Høy i livet, stor i str/ Her


I går sendte jeg en sjukt lang mail til Lavrans, og han svarte tilbake med en enda lengre mail tilbake. Noen ganger syntes jeg det er lettere å få sagt ting via mail rett og slett. Du vet den boblen der du vet akkurat hva du skal si, hvordan du skal formelere deg, dele eksempler du endelig kommer på, osv? Du har kanskje gått rundt å tenkt på ting, følt på noe og så prøver du å ta det opp, men det kommer helt feil ut. Sånn har jeg følt det noen ganger den siste tiden, og når jeg da fikk den bølgen av riktige ord, følelser, eksempler osv i går oppi hodet mitt, freste jeg i gang en mail i steden for å vente til dagen var over. For da hadde jeg glemt alt sammen uansett. 

Satus: Vi må slutte å dra opp mobilen hver gang den lager en lyd. Kan vi please begynne å hjelpe hverandre litt mer på kjøkkenet. Den teltturen som vi har snakket om i to år, kan vi slutte å snakke og begynne å GJØRE? Skjer med at vi har blitt så daffe? Hvorfor gjør vi ikke mer av det der? Alle de tingene du ser mer tydelig og irriterer deg over.

Jeg tror alle par etter at de får kids kanskje er litt redd for at forholdet skal bli joggebukse, tacokvelder, slite merker i soafen, og at dobbelt senga blir byttet ut med to enkelt senger til slutt. Haha. Altså det er mitt mareritt! Det skjer ikke med Lavrans og meg! Det som er utingen her er at vi er for bortskjemte, og at vi faktisk har mulighet til å gjøre det vi sier at vi må gjøre enda mer, eller tenke mere på osv. Og den der jæææævla mobilen. Jeg hater det. At den blir det siste du glaner på før du legger deg. Jeg sa en gang til Lavrans, sånn seriøst, tenk om jeg dævver i natt, da kommer du til å angre på at du måtte spille på mobilen før du sovnet i steden for å snakke med meg. Jooooda, vi chiller med mobilen og det er fint å koble ut. Man må ikke sitte med stearinlys og roser hver kveld, men det er når den irritasjonen går på auto. Når mobilen er der hele tiden….

Nå har jeg fikset barnevakt den uken i juli, slik at vi kan dra på den teltturen, og Lavrans har lovet at han skal bli enda litt bedre på å joine matlagingen, være litt mer kreativ og at begge to ikke begynner å falle i den den der «nå har vi kids, så nå er livet over» holdningen. 

En ting er jo at mange liker og syntes at det er veldig koselig, men det er ikke dermed sagt at alle skal være eller bli sånn. Du vet den lille frykten alle har, den etter at man får barn, livet er seriøst, og regningene renner inn. Den er ikke noe man burde frykte, den må man bare jobbe med og snu til det bedre tenker jeg ;) 

Anja

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

11 kommentarer

  1. Må bare kommentere her…Kjenner disse innleggene kan bli litt provoserende for oss som ikke har muligheten til å dra bort og være kjærester.. Eldste vår er 9 og vi har enda ikke hatt muligheten til å dra noen steder uten barn…For noen er det faktisk slik at sofaen/alene ut er eneste alternativ.

    1. Anja Johansen

      Hei, ja det skjønner jeg, men man må ikke reise vekk for å være kjærester? Kan man ikke gjøre noe hjemme? i byen? Vi gjør kjæresteting veldig ofte her hjemme når kidsa har lagt seg. Bestiller mat hjem, ser film, gamer, går sene turer hvis foreldrene mine kan passe, eller stå opp tidlig før kidsa, så får vi morgen sammen, alene :)

  2. Akkurat det du skriver her kjenner jeg meg så godt igjen i! Både mail skrivingen til mannen (veldig lur kommuniserings metode syntes jeg), samt redselen for å glemme hvem jeg er/var før 2 barn. Er så viktig å få gjort ting sammen, både som familie og kjærester, og ikke kun havne i den joggis/sofa situasjonen. (Selv om det er veldig godt til tider det og). Godt du fronter og er ærlig om slike ting:)

  3. Må virkelig Lavrans lage middag etter 8 timer jobb når du er hjemme og kan lage mens M pludrer med sitt? Skjønner det kan bli frustrasjon begge veier hvis det er såpass «smålig».

    1. Anja Johansen

      Er nok ikke der vi faller igjennom, haha! Vi syntes det er hyggelig å lage sammen vi!

  4. Jeg tenker jo at… det ikke nødvendigvis er så svart-hvitt. At enten er man et «care free», spontant kjærestepar som har foreldrerollen litt sånn på siden, eller den type foreldre som nærmest blir selvutslettende. Tror det kommer an på hvilken fase i livet både en selv og barna er i. Ingenting er statiskMen absolutt fint å være bevisst ❤

  5. Kristine

    Mange gode momenter, ligger på sofaen med mobilen, mannen ser nyheter. Avslapping etter at barna har sovnet. Skal bli flinkere å legge bort mobilen. Takk for inspirasjon.

    1. Anja Johansen

      :) klem

  6. Enig med mobilen!! Er redd vi til slutt ikke snakker sammen, og bare sitter irritert på hver vår mobil (skjerm)

    Men over på noe du snakker mye om. Du vil ikke bli som de foreldrene som bare er foreldre? Eller hva mener du? Hvordan er de foreldrene? Skjønner ikke hva du mener?
    jeg har ingen frykt for å bli bare «mamma»
    Men har en frykt for å bli sånn familie som jobber 8-4 barnehage/skole matpakke. Altså «hverdagen» redd for kjedelig hverdag.

    1. Anja Johansen

      Hehe ja er det jeg tenker på det du sier der, men jeg tenker også den typen som slipper alt annet ved siden av morsrollen/foreldrerollen i bakken. Slutte å være kjærester, slutte å være seg selv, slutte å ta seg tid til venner og de man tok seg tid tilfør man ble foreldre, slutte å være spontane, slutte å oppleve, slutte å være sosiale, slutte å være med på ting, ta seg tid til andre ting, osv. :)

  7. ER så enig!! Blir fullstendig sprø av at samboeren må sitte på mobilen så mye. Jeg føler meg nedprioritert og det bygger opp en irritasjon i meg. Ikke bra for forholdet:(