Dette liker jeg ikke etter at jeg ble mor

DSC02291

Anjamor skal faktisk bli mor, var noe av det som sto i sms jeg sendte til mine nærmeste da jeg fant ut at jeg ble gravid. Lavrans og jeg er mor og far. Dette fordi på Lavrans sin side bruker de mor og far og ikke mamma og pappa. I starten syntes jeg det hørtes så «strengt» ut. Likte ikke det. Minnet meg om tider way back da mine besteforeldre snakket om sine foreldre som mor og far. Grunnen til at jeg sa meg enig om å bruke mor og far er fordi Lavrans har sagt seg enig noe jeg har ønsket lenge. Jeg ville heller ikke at Frøya skulle ha hans etternavn som hoved-etternavn, men heller som mellomnavn. Det fikk jeg heller ikke igjennom (haha), pga at han da har sagt seg enig noe jeg har ønsket veldig lenge. ang vårt barn. Dette kan vi komme tilbake til en annen gang;)

Jeg føler på veldig mange måter at Anja har blitt en annen Anja. Det er områder jeg ikke helt liker at jeg har forandret meg på, men det er kanskje bare en del av dette av å bli mor?

– Jeg griner av alt. Før gråt jeg så og si aldri. Det er ytterst få som har sett tårer i mine øyne. Men nå, har alt snudd. Her snakker vi at det at blitt så «ekstremt» at jeg begynte å gråte da jeg satt på sangen «her kommer Julius» til Frøya. Tårene bare kom. Jeg syntes det var koselig at hun hørte på den. Sist gang jeg gråt var i går når jeg skulle gjennfortelle en historie om en dame som dro til Sveits for å ta sitt eget liv. Med en gang jeg begynte å skulle fortelle, så skalv stemmen min og tårene bare strømmet på. Som om jeg nesten hadde kjent denne denne personen. Jeg kan sitte med tårer i øynene når jeg ser introen til Dr Phil, der han sier «i belive in you». Altså, hva er det forno. Overfølsom.no. Haha

– Overtenker alt (nesten). Åååå som jeg tenker og tenker og tenker. Tenker så mye at det går over til bekymringer. Takk gud for at Lavrans ikke er sånn, og er mer av den rolige og avslappede typen. For hadde det var vært to av meg når det kommer til denne bekymringen, hadde vi blitt gale tror jeg. Det går ikke en dag uten at jeg bekymrer over noe. Tenk hvis, ja men tenk om, men halo, det kan jo være. Sånn høres det ut i hodet mitt ofte. Disse dagene er det mest av spesielt de dagene vi er hos helsestasjonen, Frøya er er syk, Lavrans er syk osv. Er jeg blitt helt skullete? Eller er vi alle mødre som dette?

– Alt må planlegges. Oh my god. Jeg har alltid vært den spontane typen som aldri har måte planlegge, og bare har kastet ting å baggen og dratt. Den følelsen savner jeg. Det å bare gå ut døren uten å planlegge noe. Jeg liker ikke å planlegge. Jeg liker ikke ha en timeplan på en måte. Kan ikke vi bare ta det som det kommer har jeg alltid sagt. Haha jeg skjønner jo slev at den holdningen og den følelsen kommer ikke tilbake før Frøya flytter ut av pikerommet sitt. Noe som er veldig lenge til. Mine dager går etter timeplanen til Lavrans og Frøya. Det er hun som sjefen.

Dette livet som mor altså. For en forandring på mange områder. Selvom jeg savner å ikke planlegge, og kanskje vise meg fra den tøffe og harde Anja som ikke griner, så kunne jeg aldri ha tenkt meg et liv uten Frøya frøyesen. åååe nå ligge rhun på babymatten sin å snur og vender om på lekene sine mens hun titter bort på meg. Vært stille en stund nå, og det begynner å komme en litt rar lukt mot meg her. Tror det er noe Anjamor må skifte nå ;)

Skriv en kommentar