Ingen kommende mor burde oppleve det jeg opplever nå.

Det har vært stille noen dager. Jeg har tenkt mye siden fredag, og etter timen på sykehuset. Jeg har valgt å ta ting i mitt tempo ang hva jeg deler av informasjon, og i starten var det uaktuelt å bare fosse ut med alt av informsjon og tanker om dette svangerskapet. En ting vi alltid vil holde fast ved er ID til barnet vårt, på lik linje med lille f. I snaaaart fem år har lille f bare vært «vår», og den lille i magen skal på lik linje få bare være «vår» til h*n kan bestemme om h*n vil være på/i sosiale medier. Bursdag, kjønn og navn skal vi dele med tiden, og jeg ønsker å gi andre mødre, prøvere, og kommende mødre et innblikk i mine dager som gravid. Jeg vet ikke helt om jeg kan, eller skal bruke ordet situasjon, men jeg velger å bruke det nå. Situasjonen min i dette er svangerskapet er annerledes pga fortiden min. Jeg fødte prematurt sist gang, hadde to mnd på sykehuset rett etter fødselen og hele «pakken» har preget meg og mine tanker i årene etter. Reddsel, angst, bekymringer for ditt&datt, flere barn, u name it. 

Du vil bli fulgt opp NØYE!

En betryggende ting å høre. Stemmer det at jeg blir fulgt opp nøye? Nei! JEG personlig følger opp sykehuset nøye. Enten har man gode erfaringer, dårligere, en mix eller er så heldig og få snudd en dårlig erfaring til noe helt topp. Privat vs offentlig. Ingen er enige, og det er helt greit. Jeg har vært misfornøyd med både privatklinikker og offentlig. Nå, i dette svangerskapet klarer jeg ikke finne noe positivt med sykehuset jeg går til, men det er sikkert noen som er happy med det de har opplevd på dette sykehuset. Hvis det er en ting jeg er veldig fornøyd med innenfor det offentlige nå i svangerskapet er det fastlegen min. Sutrete fisefine meg som lener meg mer på det private enn det offentlige. Jeg har fått høre det i kommentarer jeg ikke godkjenner. Det går selvfølgelig begge veier, og jeg sitter ikke med bena på en gull stol å forventer at sykehuset skal ringe meg hver dag, servere meg iskaffe på venterommet og være enig i alt det jeg sier. Men jeg forventer å bli sett, hørt, og bli fulgt opp nøye, når det er ordene sykehuset selv bruker ovenfor meg. De går jo begge veier, gjør det ikke?

Offentlig vs privat

Psykologen min er offentlig, fastlegen min er offentlig, gyn/lege vi går til for ultralyder/sjekk er privat, og klinikk Fjeld som jeg benytter (som behandler prøvere, gravide og spedbarn) er privat. Sykehuset jeg enn så lenge ønsker å føde på er selvfølgelig offentlig. Første timen på sykehuset ga meg ingenting. Dette var tiiidlig i svangerskapet. En lege som verken hadde råd, gode ord, tips, eller en i møtekommende/trygg feeling for at dette skulle gå bra. Jeg som sikker mange andre vet ikke helt hvem, hva, hvor når det kommer til nye ting. Jeg vet ikke hva det egentlig betyr å bli fulgt opp nøye, når min ref frem til nå ikke akkurat er den beste. Får man brev en gang i mnd, må man ringe selv (enda mer?) slik som jeg gjør til de private, får man noen ekstra timer innenfor noe, grunndige ultralyder, snakke med Ola Nordmann, informasjon om ditt&datt… jeg vet ingenting!! Hvor mange ledd må jeg selv gå igjennom for å føle meg fulgt opp fra sykehuset?

Time etter time på sykehuset og jeg går tomhendt ut hver gang. Jeg får en ny lege hver gang, en ny person jeg må forklare, spørre, og håpe på kan snakke med meg. Det er ingen som snakker. De sitter bare der å jatter med. Jeg sitter der å føler meg som et dumt brød, og vet egentlig ikke hva jeg skal spørre om fordi jeg venter på at legen kanskje skal ta opp noe, fortelle meg noe om tiden fremover, eller bare gi meg en trygghets følelse. Etter at jeg var hos fastlegen min å forklarte hvordan ting var med sykehuset sendte han en litt fy fy mail til sykehuset. De hadde ikke reg meg inn på føden, fulgt opp siste time, og ikke sendt ut time/informasjon til den ordinære ultralyden. Da jeg egentlig skulle hatt den måtte jeg ringe sykehuset selv, og da fikk jeg beskjed om at det var helt fult, så jeg fikk time x-antall uker etter da jeg egentlig burde hatt den. Jaha…? Jeg føler meg ikke trygg et sekund når jeg har time på sykehuset.

Plutselig kom det et brev fra sykehuset. Innkalling til gyn/føde samtale. Yes endelig, nå skjedde det kanskje noe tenkte jeg. Jeg dro på timen, gledet meg, fylte ut skjema, og trodde at nå hadde mailen til fastlegen min gjort inntrykk på dem. Jeg møter en en ny lege. Som jeg må starte på nytt med. Legen har lest alt på meg men sier lite. Det virker som legen bare venter på at jeg skal snakke og spørre om noe. Jeg vet jo egentlig ikke hva denne timen innebærer, men som alle de andre timene jeg har hatt fra dag 1 på sykehuset forblir timen helt lik som alle andre. Jeg forteller ikke alle de nye legene jeg møter hver time at jeg også benytter private klinikker. Jeg vil jo gjerne høre hva de på sykehuset sier, råder til, informerer om etc før jeg bare braser inn å sier at «alle de andre sier dette». Er det nå jeg skal ta opp dette med fødselen, sitter jeg å tenker. Er ikke dette en prat om min angst, fødselen, tidligere ting, og hva jeg tenker? Det var jo det som sto i brevet og både gyn og fastlegen min har sagt at dette må jeg ta opp med sykehuset tidlig slik at man kan legge en plan. Jeg never KS, vaginal fødsel, føde i vann, og alt jeg tenker på. Pga ting i mitt første svangerskap skal jeg være ærlig å si at KS er noe jeg tenker mye på. Med en gang ordet KS kom ut av munnen min så jeg legen bli litt mer «på». – meeeen det er ikke noe vi anbefaler». sa legen. Når jeg nevnte det for fastlegen min, privat gyn, og klinikken får jeg en helt annen respons. Det er alltid en risiko, og de snakker, informerer og råder om begge deler, men jeg føler meg SETT! Jeg føler at de ser meg, hører meg, og prøver å sette seg inn i min situasjon. Legen på sykehuset tok dobbel hofte med en gang, det var aaaaaaalt for tidlig å i det hele tatt nevne det, og som legen så i mine papirer så virket fødselen min som en «kattunge»! Hva er det for noe å si? Har du vært rundt meg, inni hodet mitt og vært meg i snart fem år fra jeg ble gravid til jeg lå der på barneintensiven på Drammen sykehus? Jeg merket at jeg hadde satt i gang en lang kamp, som om jeg ikke allerede følte meg usynlig for legene og sykehuset som skulle følge meg nøye opp!

Kan vi sjekke livmorshalsen i dag spurte jeg? Urinveiene/urinen og livmorshalsen er det jeg har snakket og fått beskjed av de andre skal bli fulgt opp veldig nøye. Sykehuset har ikke nevnt en eneste gang noe om livmorshalsen, hvordan de vil følge meg opp, hva som kan forbygges etc. Det var ikke noe vits å ta nå sa lagen. Men jeg hadde følt meg trygg hvis du gjorde det, tenkte jeg innvendig. Vi får se litt på barnet. Jeg la meg på bordet. Her er hode ja…aktiv… ser bra ut. Thats it. Jeg spurte og spurte men følte meg bare dummere og dummere. Ingen svar, bare en følelse av at jeg kunne like gjerne droppet timen.

Ta disse pillene her!

Jeg gikk ned fra bordet og legen spurte om det var noe mer jeg lurte på. Jeg gadd ikke bruke mer krefter der inne. Jeg sitter igjen med nada uansett, etter hver time på sykehuset. Hva var vitsen med den timen tenkte jeg? Legen fortalte at det lå klart en resept til meg på apoteket. Vaginale piller jeg skulle gå på så og si under hele svangerskapet, fordi det kunne hjelpe mot en tidlig fødsel. Men kan vi ikke ha gjevnlige livmorshals sjekker?, og jeg sjekker urinen min hele tiden, sa jeg.

Og disse pillene, hjelper de da? Det vet man jo aldri , men for noen hjelper de, og andre ikke, sa legen. Ja…oki?

Jeg har fått utskrevet Lutinus vaginaltabletter. Når du googler de pillene, kommer det 99% opp prøverørs- snakk, og kvinner som har opplevd mange tidligere aborter (typ de førse ukene). Tre av mine venninner gikk på de når de prøvde, men hun ene fikk barn på den naturlige måten og skulle da ikke gå på de. Jordmoren sier at det er spesielt at legen mener dette skal hjelpe meg når problemet ligger i urinveiene og informasjonen som ligger på meg fra forrige fødsel. Både gyn og andre leger rynker på pannen når jeg spør dem. En annen ting er bivirkingene som legen på sykehuset ikke nevnte med ord. Det er ganske mye, og det er ikke bare bare. Jeg snakker med en annen klinikk som forteller meg at de så og si aldri har hatt noen som har gått på disse pillene «så sent» i svangerskapet, men at at de som prøver å få barn benytter disse tidlig i svangerskapet. 

Så da står jeg der, jeg gråter, jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, og jeg har egentlig bare lyst til å bytte sykehus. Jeg er på god vei i svangerskapet og jeg kan ikke holde på sånn som dette med sykehuset. Tiden går, barnet vokser, og plutselig er det fødsel. Jeg har booket time hos fastlegen min (igjen…) på fredag for å ta det opp (igjen..), og fortsetter å gå til de som betrygger meg, hører meg, følger meg opp på lik linje som jeg følger dem opp, og ikke bare jatter med meg.

Jeg hadde tre ubesvarte anrop på tel etter timen på sykehuset. Jeg ringte de opp igjen og da sa legen at de kunne ha sjekket livmorshalsen min likevel. Javel… men nå er jeg på vei til Bergen sa jeg. Jeg hadde jo time hos den private gyn mandagen etter uansett og valgte å bare si, – vi tar det på den timen i aug som egentlig er for sen med tanke på ultralyd sa jeg. Vi hadde ikke sjans til snu nå og den sjekken skulle legen ha tenkt på når jeg nevnte den under timen. Men, det var jo ikke sikkert de fikk tid til å sjekke livmorshalsen da siden jeg hadde så sen time, så da måtte jeg være klar over det. Men dere har jo helt fult, og satt meg opp alt for sent, så hva skal jeg gjøre da, sa jeg. Vi fikk bare håpe at de hadde tid da, sa legen. 

Jeg satt i bilen på vei over til Bergen og ville bare grine meg ut! Jeg vet ikke hva mer jeg kan, eller skal gjøre.?

Jeg ønsker gjerne erfaringer med tanke på oppfølgning, føde og barsel avdl fra dere som har vært på sykehusene, Ullevål , Bærum og Riksen <3 <3 Det hadde jeg satt stor pris på!

Anja

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

69 kommentarer

  1. Jeg har født på både Bærum og Ullevål. Jeg har ikke noe oppfølging i forkant annet enn ordinær ul på begge stedende.

    På Ullevål var jeg førstegangsfødende. Jeg hadde en utrolig god jordmor, helt fantastisk! Var ikke veldig fornøyd med barselavdelingen, da jeg ikke fikk noe hjelp. Jeg slet blant annet med amming og fikk ikke noe veiledning om dette, annet enn at de sa: barnet var sulten og jeg måtte amme. På barselhotellet fikk jeg fantastisk hjelp til amming.

    På Bærum var jeg en god stund pga lang fødsel, gjennom fire-fem vaktskift. Alle var helt fantastiske og de som hadde vært hos meg i begynnelsen kom innom for å hilse på da jeg hadde født. Barselavdelingen var veldig bra og jeg fikk god oppfølging den lille tiden jeg var der (ca 1,5 døgn).

  2. Hei, så trist å høre at du opplever dette i en tid som skal være fylt med glede over den lille som vokser i magen. Jeg ble fulgt opp på Rikshospitalet på grunn av blødninger. Jeg var der en gang i uken gjennom hele svangerskapet. Følte meg sett og var trygg på det de fortalte/forklarte meg. Håper du får de svarene du ønsker og kan nyte tiden som er igjen. Masse lykke til

  3. Jeg fikk første jenta på Bærum. Bærum fulgte meg ikke opp i hele tatt hverken før eller underveis og for så vidt etterpå også. Jeg skjønte ikke da hvor elendig oppfølging jeg faktisk fikk. Var bare lei meg og ble innmari utrygg. Kanskje Bærum føles bra om alt er normalt, det er det eneste jeg kan komme på å si som er positivt. Jeg kan jo egentlig ikke si noe positivt. Svarte f… blir så sint når jeg tenker tilbake. men var liksom ikke helt der da. Irriterer meg at jeg ikke var tryggere og sterkere da. Fortsatt f… altså. Kjenner at jeg blir bare så forbanna. De bare skikkelig og skikkelig ordentlig sviktet, farsken til inkompetanse. Nummer to fikk jeg på Vestlandet, Trodde Bærum var litt standard for hvordan det ellers var i landet. Meeen det var jo helt annerledes. Så sjokka glad ble jeg at jeg vurderte å få nummer tre. Verdens beste jordmødre og leger. De sjekket alt super nøye, lyttet til meg, super forståelsesfulle, informerte meg, inkluderte meg, passet på lille og på meg hele tiden. Det var to lokalsykehus som var aktuelle og begge plasser hadde lest alt nøye på forhånd, til og med brevet jordmora fikk meg til å skrive og sende til sykehuset, hadde de begge plasser lest på forhånd. Jeg blir faktisk veldig sjelden sint og opprørt, det meste i livet er det ikke så mye å ta på vei for. Men fader, når det gjelder Bærum kunne jeg gått alene i protesttog utenfor sykehuset, hadde forresten bare endt med at jeg sto og bannet i en ropert.