Jeg har hatt det tungt de siste dagene

Jeg er blå under øynene. De er slitne, såre og jeg ser ut som jeg ikke har fått sove på veldig lenge. Jeg prøve rå holde humøret oppe, og det litt opp og ned om dagen. Det skal ikke være et for stort fokus på det negative her inne «i dagboken min». For dette blir på en måte en digital dagbok der hvem som helst kan følge, bortsett fra at filteret er ganske strengt. Det er vanskelig for meg å skrive en dagbok der jeg ikke kan utrykke meg akkurat slik jeg vil. Jeg kan, men det er balansen, og valget jeg har tatt av å ha et privatliv ved siden av som jeg/vi ikke øsnker å «selge». Selvfølgelig kunne jeg ha delt i det vide og det brede, men det ligger svært dypt for meg å krysse de grensene jeg satt når jeg først åpnet en digital dagbok. Dette har jeg snakket om før, og det er på ingen måte en baktanke med å ikke dele, men et bevist valg for meg, familien, fremtiden og alt man ikke vet hvordan vil bli fremover. Det handler om at man kan angre, det kan gå prege andre, og det kan utvikle seg til noe i feil retning. Jeg deler jo veldig sjeldent noe som får andre til bli provosert av å ikke få vite hele historien, og det er mange nok bloggere som utnytter leserne sine den veien. Jeg er ikke en av dem, og jeg ønsker heller ikke å bli sett på som en som tyner leserne mine uten at de føler de får noe igjen for å backe meg, sende gode tilbakemeldinger, og «være her» for meg.

Det er vanskelig å få alle til å forstå. Jeg vet det. Spesielt når min dagbok ikke kan dele hvert sekund, tåre, glede, krangler, eller hverdagen med dere. Verne om det det private, men gi av det personlige liker jeg å si at jeg fokuserer på. Når jeg har dårlige dager sier jeg det, når jeg er lei meg kan jeg også si det, men jeg går kanskje ikke i dybden. For dere som ser på livet mitt i bokstaver og bilder vil det alltid være ting man tenker, lurer på, ikke forstår etc. Den ene dagen var hun veldig lei seg, men i dag virker hun mer happy. Det går opp og ned med meg på lik linje som det går opp og ned med alle andre. Forskjellen er bare den at alle kan lese dagboken min på nett og jeg kan ikke styre hva andre har som oppfatning eller følelser rundt det jeg deler.

De siste dagene har jeg har hatt det tungt. Jeg har vært langt nede. Mye opp og ned, mye tårer på kveldene og en tung følelse av at jeg er redd, bekymret, har veldig tunge tanker og vet ikke helt hvor jeg skal ta veien. På lik linje med alle andre er det godt å kunne få ordene ned, men jeg vil alltid ha i bakhodet at noen vil lure seg i hjel hva som er galt. Bare husk at jeg ønsker å kunne utrykke meg og mine dager, følelser, håp, drømmer og tanker uten at noen skyter meg for å utlevere hele arkivet mitt. Jeg ønsker ikke flere klikk fordi jeg har vonde dager, jeg ønsker ikke skape drama, jeg ønsker bare å kunne utrykke dagene mine på det såre og det gode.

Jeg syntes det har vært tungt å være alene de siste dagene. Til slutt måtte jeg be, eller mamma skjønte at jeg trengte henne, så hun kom over og tok med seg lille f ut å lekte. Jeg syntes det er vanskelig å være så mye lei meg når jeg har F rundt meg. Hun skjønner at jeg er lei meg, og jeg blir jo bare mer følsom når hun sitter å ser på meg mens hun sier, du er så snill du mor. Når du er mor og har tøffe perioder griner du av alt.

Det var rundt bursdagen min jeg begynte å merke at jeg tok ting tungt, jeg var veldig sliten i hodet, og jeg ville gjøre alt for alle. Jeg har hatt muligheten til å alltid stille opp, være der, bidra, hjelpe venner og spesielt Lavrans. På kvelden av bursdagen min måtte jeg bare takke for meg å gå opp på rommet mitt. Der la jeg meg ned i sengen og sendte en meld til Lavrans. Da han kom opp gråt jeg bare. Når skal jeg få slappe av med tankene mine og alt som er en byrde for meg sa jeg til han. Jeg føler fremdeles på en slags byrde som gjør det vanskelig å rette seg opp. Som om at det er jeg som seiler skuta og er ansvarlig for alt.

Jeg sendte en meld til en venninne tidligere i dag. Jeg måtte bare skrive noen av tankene mine. Litt redd var jeg, for jeg har egentlig sagt så mye til henne om noe så nært. Hun ringte meg og hadde så mange fantastiske gode ord til meg. Det hjalp, og jeg var glad for at jeg sa noe, selv om det bare var noen småord fra min side. Det å få bekreftet det alle trenger å høre noen ganger hjelper langt på vei!

A

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

11 kommentarer

  1. Takk for en fin blogg som jeg har fulgt en stund. Jeg er så enig i det du skriver om å ikke dele alt og jeg synes du balanserer det fint, viktig å ikke gå på akkord med seg selv og det du og fam, har bestemt,
    Jeg kunne ha vert Bestemoren din og kunne ønske jeg kunne få gitt deg en klem, livet er oppturer og nedturer og «etter regn kommer sol» du hadde en tøff vinter med sykdom i fam. så ikke rart en går litt i kjelleren når ting går bedre.
    Er første gang jeg kommenterer på en blogg men nå ville jeg skrive noen ord til flotte deg og den fine familien din.

    1. Anja Johansen

      Takk for at kommentarte denne gangen <3 <3 Det gjør meg veldig glad og jeg setter sånn pri spå det :) Masse klemmer til deg!!

  2. I dag vil bli en super dag , fordi du er du

  3. Det er lov å være trist og ikke på topp bestandig. Det er en av de tingene som gjør at man setter så pris på dagene de dagene man har det bra. Ingenting varer evig, hverken gode eller dårlige dager – så pass på å ta vare på begge deler – de har begge sin verdi. Stor klem til deg!

  4. Har lest bloggen din en stund og har skjønt for lenge siden at du har en diagnose siden du veksler enormt ofte med å være på topp og langt nede. Disse humørsvingningene er vanvittig slitsomt og jeg snakker av erfaring dessverre. Det finnes masse god hjelp der ute, tom medisinering som kanskje kan være med på å hjelpe en stund til ting stabiliserer seg litt. Viktig å ta tak i det før det går for langt, det er ikke alltid man kan styre følelsene sine selv… og gjør det for datteren deres sin del. Om legen sier dette er normalt, så bytt lege til du finner en som forstår deg. Det er ikke normalt å svinge eller veksle så mye i din alder (for jeg antar du ikke er i overgangsalderen, da er det mer normalt)Tvi tvi, jeg vet hvordan du har det og håper du får hjelpen du trenger til slutt… stor klem

  5. Sende dej en god klem. He ikkje behov som lesar å vite ka som ligg bak. Men det aller viktigaste e at du opna dej litt om det. Då e du i det minste ett steg i rett retning. Vi e for flinke (vi menneske) til å drage på smilebandet en gong for mykje. Det kan på sikt føles lettare. Lettare enn å måtte forklare ka som e probleme. Av og til ønske en ikkje å være «ho med dei tunge tankane».

    Tusen takk for at du alltid e so ærlig og fin. Ej lika dej veldiiig godt

  6. Stor klem til deg, Anja <3 Tenker på deg og håper du får en bedre dag i morgen.

  7. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, for jeg kjenner deg ikke, men leser bloggen din. Det er fint du erkjenner for deg selv at du kan være trist og at noe tynger deg. Når du har det bra, kanskje du kan rote mer i det, og legge bak deg noe. Litt sånn at en slipper det en ikke kan gjøre noe med, og velge det bort. Og la det fare. Og dermed bruke energi på det som betyr noe og som du kan gjøre noe med. Likevel spare på minner… ikke helt enkelt å balansere alt. Ønsker deg det beste, og liker bloggen godt – varm klem

  8. Kjenner meg igjen i disse tankene, og leser derfor litt mellom linjene. Husk at det ikke er alt i livet man har kontroll over, og at man ikke kan være alt for alle andre hele tiden. Man må også ta vare på seg selv.
    Sist men ikke minst, det er lov å være trist. Sender deg en stor klem!